Jeg stod foran speilet og tårene trillet. Følelsen av å være kvalm av meg selv og min egen kropp lå pressende i halsen. Enda en gang hadde jeg overspist, fråtset uten stopp. Hva var gale med meg? Hvorfor fikk jeg ikke til noe som virket så enkelt for mange. Jeg skammet meg over kroppen min, var full av hat og misnøye. Det hadde tatt helt overhånd i hodet mitt. Jeg kunne stå på ubeskrivelig vakre steder i verden. Det jeg tenkte mest på, var at jeg var tjukk. 

Jeg kom til et punkt i livet der jeg bare ikke kunne fortsette som før. Jeg hadde brukt så mye tid og energi i feil retning. Jeg kjempet og kjempet med kostholdet, trening, av og på og var knallhard med meg selv. Forholdet mitt til mat var komplisert og anspent. Og jeg som var kokk og lagde mye mat. Det var blitt en fiende, en kilde til stress.

Min vei var lang og til tider tøff. Disse utfordringene tok så stor plass i livet mitt. Når jeg ser tilbake nå, blir jeg trist over hvor mye tid og energi som gikk vekk. Jeg forstår jo nå at livet handler om mer om hvordan jeg ser ut. 

Heldigvis kom jeg til et vendepunkt. Det gikk opp for meg at jeg måtte gjøre noe annerledes for å få et annet resultat. Det var avgjørende for meg å ta tak i det som lå bak. Forstå min egen rolle og hva jeg måtte jobbe med. Jeg måtte begynne på nytt. Jeg måtte virkelig ta tak i forholdet mitt til mat. Det største skiftet var når jeg lærte mer om kroppen, hjernen og forstod hvordan ting hang sammen. Jeg fikk kontakt med kroppen min og begynte å behandle meg selv bedre. Mental trening, stressmestring, selvfølelse og kroppsbilde ble viktig og fikk virkelig fart på endringen min.

Jeg forstår nå at helse handler om mer enn knebøy og salat. Hvile, meditasjon og avspenning er naturlige deler av mitt liv i dag. Hamsterhjulet har jeg gått ut av. Knallhardt regime er for lengst lagt bak meg. Jeg er stolt recovering  perfeksjonist og flink pike.

Jeg sier ikke at jeg gjør alt rett! Vi lærer alle hele livet. Heldigvis ser jeg nå etter utvikling, tar ikke meg selv så høytidelig lenger og jobber hele tiden for å ta bedre vare på meg selv og hva jeg trenger. Mine endringer er store og gjør virkelig forskjell i livet mitt. Nå brenner jeg for å hjelpe andre. Jeg har lært så mye på veien, og vil så gjerne dele det med dere.

Klem Lillian

VERONIKA SITT VENDEPUNKT

Jeg var bare 23 år da jeg fikk beskjeden «forbered deg på at du kan bli ufør». Jeg ble helt knust. Jeg hadde store smerter som gjorde meg sengeliggende i perioder. Mitt første svangerskap gjorde noe med kroppen min. Både fysisk og psykisk. Jeg leitet konstant etter en årsak, men det viste seg å ikke være enkelt. Etter hvert fikk jeg påvist slitasje på begge sider i hoften, men det skulle ikke forklare de store smertene jeg gikk rundt med.

Etter et opphold på ryggklinikken, hvor jeg ble litt fornærmet da de antydet at det kunne sitte psykisk, begynte ting etter hvert å løsne. Jeg fikk tilpasset trening, og lærte litt om hvordan jeg kunne få kroppen til å slappe av. Det var starten på min reise mot et bedre jeg, og mot det jeg brenner for i dag.

Historien min er egentlig ganske lang. Men du skal slippe å få et foredrag av livet mitt. Jeg har gått gjennom mye vondt. Det har lært meg så mye om helhetlig helse. Jeg har vært overvektig, undervektig opp mot fitness konkurranse, brukt trening som straff, belønning, og lindring, hatt store smerter fysisk og psykisk og brukt jobb som flukt. Men det som har vært min største utfordring, er stress. En skikkelig psykisk "smell" måtte til før jeg skjønte hvor problemet virkelig var. Det var så gale at jeg endte opp med å bli hentet av ambulanse, for jeg trodde jeg hadde et hjerteinfarkt i en alder av 30.

Først da skjønte jeg at det låg noe annet bak all min smerte. Da fikk jeg mitt største vendepunkt.

Jeg kan fremdeles føle stress innimellom i dag, men det kan ikke sammenlignes med hvordan det var rundt "smellet". Det beste var at når jeg jobbet med stresset mitt, begynte også ubehaget å slippe mer i kroppen. Hele kroppen henger sammen, på godt og vondt. Det fysiske påvirker det psykiske, og det psykiske påvirker det fysiske.

Jeg sier ofte at ingen utdannelse kan gi deg livserfaring, og spesielt ikke i mitt yrke. Jeg har levd i en kropp med sterke smerter. Jeg vet hvordan det er å være overvektig, se meg i speilet og hate meg selv. Jeg har møtt veggen og kommet meg opp igjen. Jeg har gjort jobben for et bedre liv og forstår arbeidet som ligger bak.

Å være kvinne i dag er ikke alltid like lett, men det kan være mye enklere. Vi kan ha et bedre liv, vi kan oppnå drømmene våre. Vi kan klare alt vi vil. Vi må bare tro på det selv. Jeg kunne ønske at noen var med meg på veien. En som forstod meg, støttet meg, hjalp meg og veiledet meg. Derfor brenner jeg så sterkt for kvinnehelse i dag. All min smerte har jeg valgt å snu og bruke som noe positivt.

Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten. Jeg hadde ikke kunne hjulpet andre på den måten jeg gjør uten. Jeg har gått min vei, og nå vil jeg hjelpe deg. På din vei mot et bedre jeg. Jeg vet at det er mulig!